Sikring av anlegg for olje, gass og kjemi

De fleste anlegg som produserer eller håndterer brann- og eksplosjonsfarlige væsker eller gasser er inndelt i ulike soner, alt etter hvor høy gasskonsentrasjon mai tilfelle lekkasje kan forvente innenfor et gitt område. Motorisert eller elektrisk utstyr som brukes i de strengest regulerte sonene er vanligvis sikret mot alle former for gnist- eller varmeutslipp (over en viss temperatur) slik at det ikke skal utgjøre en antenningsfare. De fleste norske anlegg har gode sikringsrutiner i disse høyrisikosonene. 

Noe som er mindre påaktet er at dieselmotorer som opereres i ganske lang avstand fra en potensiell gasslekkasje utgjør en betydelig risiko. Mens «Diesel Runaway» er et velkjent fenomen i noen land, har vi heldigvis vært forskånet for større hendelser her i Norge. Det er imidlertid en viss sjanse for at antenninger med ukjent årsak kan ha hatt sitt opphav i fenomenet. 

Diesel Runaway kan kort beskrives ved at en ytre drivstoffkilde (brennbar gass eller damp) kommer inn i dieselmotorens innsug og «forer» motoren slik at den ikke lenger kan stanses på vanlig måte. Den fri tilgangen på drivstoff gjør at motoren ruser seg ekstremt raskt opp til et punkt der den får såkalt «ventilflyt», og forbrenningen slipper ut gjennom innsug og/eller eksos – der den i neste omgang kan antenne den ytre gasskilden. En faktor som øker faren er at Diesel Runaway (ifølge helt nye forsøk) kan oppstå allerede ved gasskonsentrasjoner helt ned mot 20% av LEL (lower explosive level). Det skal dermed en svært liten, luftbåren lekkasje til før man har et problem. Mange gassdetektorer (i vanlig bruk ved norske tankanlegg) registrerer i praksis ikke så lave gasskonsentrasjoner, og dermed sitter man igjen med at dieselmotoren kan bli en «første gassdetektor». I det øyeblikket dette skjer er det allerede for sent å forhindre katastrofen – hvis ikke motoren er sikret på riktig måte. Eventuelle rutiner som via gassalarm foreskriver stans av alle kjøretøy og stasjonære motorer på området (slik mange anlegg har i dag) vil dermed i en gitt situasjon være virkningsløse. 

Internasjonalt har det hendt flere store ulykker, både i tilknytning til raffinerier, hydrokarbonlagring og -transport, avgasser fra boreslam osv. – samt offshore. I flere land er det innført reguleringer som sørger for at ethvert dieseldrevet kjøretøy eller stasjonært, dieseldrevet materiell som skal inn på området er utstyrt med automatiske, hurtiglukkende luftinntaksventiler. Slike reguleringer har vi foreløpig ikke i Norge. Det norske regimet er bygget over et trepartssamarbeid der staten (ved Ptil), industrien selv og arbeidstakerne (organisasjonene) i fellesskap skal sørge for at den norske olje- og gassvirksomheten skal være verdens beste på helse, miljø og sikkerhet. Dette legger i praksis et stort ansvar på industrien selv for å lete fram «beste praksis» både med hensyn til rutiner og tekniske løsninger som kan bidra til forhindring av storulykker. Mens industrien er blitt veldig gode på «hverdagsdelen» av HMS, er det alltid mulig å strekke seg lenger for å analysere og forvente det uventede – det som kanskje bare skjer hvert 10., 20. eller 30. år, men som har enorme konsekvenser både for mennesker, materiell og miljø. For ikke å snakke om tap av goodwill fra samfunnet for øvrig. 

​Ta gjerne en kikk på denne videoen som Norsk olje og gass har laget for å sette fokus på utvidet risikoforståelse: 

Ing. Westad sitter på kunnskap om både risiko og løsninger for å forhindre katastrofale hendelser knyttet til Diesel Runaway, og kommer gjerne på et uforpliktende besøk til ditt anlegg – slik at du den dagen uhellet skulle være ute kan føle deg trygg på at du har gjort hva du kunne for å informere deg om risikoen, og på at nødvendige tiltak er iverksatt.

Gå til toppen